Statkraft presenterer et avtalesystem som bygger på uetisk forankringspraksis. Kun grunneiere inviteres til informasjonsmøte om store planer som involverer et helt lokalsamfunn og påvirker fremtidig folkehelse.
Ekskludering av berørte
Statkraft proklamerer sine verdier, prinsipper og leveregler i egne dokument, lett tilgjengelig på deres nettsider. Under deres første punkt om forretningsetikk skriver de: "... Vi etterstreber en jevnlig og åpen dialog om bærekraft med lokalsamfunn og øvrige interessenter."
I så store utbyggingsprosjekter som vindkraftindusti, er det oppsiktsvekkende at det i første informasjonsmøte ikke inviteres til en større bredde av øvrige interessenter enn de aktuelle grunneiere. Lokale og tilreisende brukere av fjellet som rekreasjonsområde blir lett avfeid som en uheldig ulempe. Hytteeiere faller mellom to stoler som verken grunneier eller demokratisk representert gjennom stemmerett i kommunevalg. Dette er målgrupper som er direkte berørt, men handlingslammet i planleggingsprosessen.
Ingen andre typer inngrep har større beslagleggelse av areal enn det vi ser lagt fram i vindkraftplanene til Statkraft. Tilretteleggingen for tungtransport og fundamentering vil aldri kunne bli tilbakeført til opprinnelig tilstand. Ingen andre formål lar seg forene i et omfattende industriområde i den tiden vindturbinene står. Omfanget av visuell konsekvens overgår alle andre former for utbygging, og industristøy forholder seg ikke til arbeidsdager, tid på døgnet eller hvor langt lyden bærer med vinden. Det er derfor underlig at "øvrige interessenter" ikke inkluderes fra planenes oppstartsfase. Angrep på folkehelsen
I Norge har vi en friluftslov, og formålet med loven er "... å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes."
Dagsturhytta på Gauksom fyller snart ett år, og er en fin inngangsport til Øykjaheia og Tomlingen/Tomlongsheia, som er høyeste punkt i Flekkefjord kommune. Om dette området skulle bli beplantet med ruvende vindturbiner og massive inngrep for tungtransport, vil det være et grovt brudd på vern av friluftslivets naturgrunnlag og trivselsskapende fritidsaktivitet. Vedlagt er et bilde tatt fra Høgeheiknuten sørover mot Lågevatnan og Tomlongsheia 3. september 2022. Bildet viser et uberørt hei-landskap av knauser og små vann. Fargenyanser fra lysegrønne gress-strå til mørkebrun avblomstret røsslyng. I svaberget er det tegnet skuringsriss fra forhistoriske geologiske prosesser, pyntet med tallrike arter av lav og mose.
Det bildet derimot ikke formidler er lyden av å være på heia: Et lite stykke nedenfor skrenten hvor dette bildet ble tatt, beitet en liten sauefamilie. En dempet klang fra sauebjella til søya sammen med raslingen fra gress i brisen fra nord-øst, kan utvilsomt defineres som trivselsskapende og helsefremmende fritidsaktivitet. Man kan tenke med gru på en situasjon med 25 gigantiske vinturbiner som durer på alle kanter.
En forrett kommer ikke uten hovedrett
Strategiene vindkraftutbyggere bruker er et utspekulert stykke jus-psykologi, der avtaleprosessen med grunneiere er delt i to. Den første avtalen omhandler planleggingsprosessen, og garanterer grunneiere ukjente engangssummer for hver milepæl i planleggingsprosessen, samt en årlig sum basert på areal. Selv for grunneiere som i utgangspunktet er kritiske til planene, er det lett å se på dette som en måte å "melke kua" på, ved å få betalt for at Statkrafts konsulenter bruker kontortid for planleggingsprosessen. De forbeholder seg jo muligheten til å motsette seg avtaledokument nummer to, som omhandler bygging og drift? Om prosjektet likevel får politisk motstand i kommunen, så er det vel til det beste for grunneierne å få betalt frem til planene skrinlegges?
Dette er en strategi som gir overskrifter som forteller om samtlige grunneiere som sier ja til vindparker, og er en uetisk forankringspraksis i direkte motsetning til Statkrafts egen forretningsetikk.
Om man takker ja til forretten, blir man også servert hovedretten. Takker du nei til den, må du se på at naboen spiser seg god og mett.
Det kan ikke være lett å være grunneier i disse prosessene.
- Håvard Auklend
Denne kronikken ble publisert av Avisen Agder 17.03.2023
Comments